En refleksjon inspirert av The Future of Nostalgia av Svetlana Boym
For mange voksne som samler Pokémonkort i dag, handler hobbyen om langt mer enn sjeldne kort, graderinger og markedspriser. For mange begynte interessen i skolegården på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Da var kortene først og fremst leketøy, samleobjekter og en måte å være sammen med venner på.
Jeg husker det fortsatt som om det var i går, tilbake i 1999. Der sto jeg, med en liten bunke på kanskje 30 småslitte kort i hånda, midt i gata og vi flippet kort mot hverandre – ett og ett – mens de andre sto rundt og fulgte spent med og heiet.
Det var noe helt eget med det øyeblikket, den blandingen av fokus, spenning og lyd av venner som reagerte på hvert eneste kast. Når kortene landet, var det alt eller ingenting. Landet kortet mitt med siden opp, mens motstanderens havnet ned, var det jeg som stakk av med begge kortene som lå igjen på asfalten. Pakkeåpningene var magiske og jakten på de første 151 Pokémonene fikk en til å gå i ekstase.
I dag er disse barna blitt voksne. Noen har egne barn som de deler hobbyen med, mens andre samler på egen hånd eller sammen med venner. Felles for mange er at Pokémon representerer noe mer enn en hobby. Det representerer en forbindelse til en viktig del av livet.
Kulturteoretikeren Svetlana Boym beskriver i boken “The Future of Nostalgia” nostalgi som en lengsel etter en tid eller et sted som vi har minner av, men som ikke lenger eksisterer. Nostalgi handler ikke nødvendigvis om et ønske om å vende tilbake til fortiden, men om hvordan vi skaper mening i det som har vært, sett fra dagens perspektiv.
Dette perspektivet kan hjelpe oss å forstå hvorfor Pokémonkort fortsatt har en så sterk tiltrekningskraft på voksne mennesker, og mest sannsynlig vil ha det for de unge i hobbyen i fremtiden.
Mer enn bare kort
Når en voksen kjøper en boosterpakke eller et kort i dag, er det sjelden bare på grunn av objektet i seg selv. Opplevelsen vekker minner om skolegården, venner, byttekvelder og spenningen ved å åpne en ny pakke.
Det interessante er at det ofte ikke er selve kortet som er viktigst. Kortet fungerer som en nøkkel til minner og følelser som ellers ville vært vanskelig å hente fram.
Boym argumenterer for at nostalgi ikke handler om fortiden slik den faktisk var, men om fortiden slik vi husker og fortolker den. Når en samler jakter på et kort han eller hun hadde som barn, er det derfor ikke nødvendigvis kortet alene som har verdi. Det er historien, følelsen og betydningen som følger med.
Når nostalgi møter investering
Pokémonkort har de siste årene utviklet seg til å bli mer enn bare en hobby. Mange kort har oppnådd betydelig økonomisk verdi, og investeringsaspektet har blitt en viktig del av miljøet.
Dette blir ofte fremstilt som en motsetning: Enten samler man av kjærlighet til hobbyen, eller så samler man for penger. Men virkeligheten er ofte mer sammensatt.
Fra Boyms perspektiv kan investering i Pokémonkort også forstås som en form for nostalgi. Når voksne bruker betydelige summer på kort de aldri hadde råd til som barn, handler det ofte om mer enn økonomisk gevinst. De kjøper ikke bare et samleobjekt; de kjøper en forbindelse til en del av seg selv.
For mange representerer et sjeldent kort en drøm som aldri ble oppfylt i barndommen. Når de senere i livet har økonomien til å skaffe seg kortet, blir kjøpet en måte å knytte fortid og nåtid sammen på.
Selv de som er sterkt opptatt av investering, drives ofte av noe mer enn avkastning alene. Hvorfor er det nettopp Pokémonkort som blir investeringsobjekter, og ikke tilfeldige finansielle produkter? En viktig del av svaret ligger i nostalgien.
Verdien oppstår ikke bare fordi kortene er sjeldne. Verdien oppstår fordi millioner av mennesker har et følelsesmessig forhold til dem.
I den forstand er investeringsmarkedet og nostalgien tett knyttet sammen. Markedsverdien eksisterer nettopp fordi kortene har kulturell og følelsesmessig betydning for en hel generasjon. Dette vil også kunne videreføres til den yngre generasjon, noe som tyder på at hobbyen kan trives godt om også 10-15 år.
Å eie et minne
For noen samlere er målet å bygge komplette sett. Andre fokuserer på graderte kort eller forseglede produkter. Noen kjøper med tanke på langsiktig verdiutvikling. Men uansett strategi handler samlingen ofte om å bevare noe.
Boym skriver om hvordan mennesker forsøker å holde fast ved deler av fortiden som føles viktige. I Pokémon-hobbyen kan dette forstås som ønsket om å beskytte og bevare kort som representerer spesielle minner.
Det er derfor ikke uvanlig at en samler eier kort som objektivt sett er verdifulle, samtidig som favorittkortet er et slitt eksemplar med liten markedsverdi. Det økonomiske og det følelsesmessige eksisterer side om side.
Når nostalgien idealiserer fortiden
Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at Boym ikke betrakter nostalgi som noe ensidig positivt. Hun peker på at nostalgien ofte innebærer en form for idealisering av fortiden. Når mennesker ser tilbake, husker de gjerne høydepunktene tydeligere enn utfordringene.
Dette kan også observeres i Pokémon-hobbyen. Flere samlere snakker om de første årene sine som samlere føltes som en slags gullalder. Kortene var bedre, miljøet var hyggeligere, og opplevelsen føltes mer ekte. Men når man ser nærmere på historien, var ikke alt nødvendigvis slik vi husker det. Det fantes også konflikter, misunnelse, ekskludering, falske kort, kort som ble stjålet på skolegården, økonomiske begrensninger og skuffelsen over aldri å få tak i de kortene man ønsket seg.
Boym argumenterer for at nostalgi ofte handler mindre om fortiden slik den faktisk var, og mer om fortiden slik vi ønsker å huske den. Dette betyr ikke at minnene er falske, men at de kan være selektive. Utfordringen oppstår når idealiseringen blir så sterk at den gjør det vanskelig å sette pris på det hobbyen tilbyr i dag. Nye sett, nye samlere og nye måter å delta på kan da bli vurdert opp mot et idealisert bilde av en fortid som kanskje aldri helt eksisterte på den måten man trodde det gjorde.
Når investeringen overskygger opplevelsen
For mange har investeringsaspektet gitt hobbyen ny relevans. Kortene blir ikke bare minner, men også objekter med økonomisk verdi. Samtidig reiser dette et viktig spørsmål: Hva skjer når verdien av kortene blir viktigere enn opplevelsen de representerer?
Boym beskriver nostalgi som et forsøk på å bevare noe som føles meningsfullt. Men dersom fokuset i hovedsak blir rettet mot prisgrafer, markedsutvikling og avkastning, kan forbindelsen til de opprinnelige minnene gradvis svekkes. Hobbyen kan gå fra å være en kilde til glede og fellesskap til å bli preget av bekymring for markedsverdier og fremtidig fortjeneste.
Samtidig er dette paradokset kanskje nettopp et resultat av nostalgien. Mange av kortene som har høy verdi i dag, har det fordi mennesker har et sterkt følelsesmessig forhold til dem. Investeringen eksisterer på mange måter på grunn av nostalgien. Men dersom investeringsperspektivet blir dominerende, kan man risikere å miste kontakten med det som skapte verdien i utgangspunktet: minnene, historiene og følelsene knyttet til kortene. Dette kan resultere i at spesielt den yngre generasjonen får svekket den positive følelsen knyttet til kortene dersom markedet ikke utvikler seg i den retningen man ønsker, og dersom investeringsfokuset får fullstendig dominans. Man kan da argumentere for at man, av hensyn til nostalgien, bør hjelpe den yngre generasjonen med å knytte også andre følelser til kortene enn kun økonomisk gevinst, for å bevare hobbyen også i fremtiden.
Jakten på en fortid som ikke kan gjenskapes
Boym understreker at mennesker ofte lengter etter følelsen av fortiden, ikke nødvendigvis fortiden selv. Dette kan forklare hvorfor enkelte samlere opplever en uventet tomhet etter å ha oppnådd et lenge ettertraktet mål.
En samler kan bruke år på å finne et bestemt kort fra barndommen, betale en betydelig sum for det og endelig plassere det i samlingen. Likevel opplever noen at tilfredsstillelsen er kortvarig. Kortet er der, men følelsen de egentlig søkte etter, lar seg ikke fullt ut gjenskape.
Dette betyr ikke at samlingen er meningsløs. Tvert imot viser det hvor kompleks nostalgien er. Kortene kan fungere som broer til fortiden, men de kan ikke transportere oss tilbake dit. Skolegården, vennene, spenningen ved å være ti år gammel og følelsen av at alt fortsatt lå foran oss, kan ikke kjøpes eller samles på.
I denne forstand inneholder nostalgien alltid et element av lengsel etter noe som ikke helt kan oppnås. Kanskje er det nettopp derfor den fortsetter å drive hobbyen videre. Jakten blir aldri helt ferdig.
Presset til å bevare alt
En annen utfordring oppstår når ønsket om å bevare fortiden blir så sterkt at det begynner å påvirke hvordan man driver hobbyen. Mange samlere opplever et behov for å beskytte kortene sine og forsegle produktene sine i plast (slabs) ved PSA eller CGC.
På ett nivå er dette forståelig. Kortene representerer minner, og det føles naturlig å ta vare på dem. Men Boyms refleksjoner om nostalgi minner oss om at fortiden aldri kan fryses helt fast. Selv om et kort oppbevares perfekt i flere tiår, vil tiden fortsette å gå.
Noen samlere kan derfor oppleve at hobbyen gradvis blir mer preget av ansvar enn glede. Hver pakke må vurderes om den skal åpnes eller lagres. Hvert kjøp må forsvares som en investering. Hver del av samlingen må sikres for fremtiden. Det som startet som en kilde til glede, kan i enkelte tilfeller utvikle seg til en stadig jakt på å bevare noe som egentlig ikke kan bevares fullt ut.
Fra Boyms perspektiv ligger kanskje verdien ikke i å holde fortiden urørt, men i å la minnene fortsette å leve og utvikle seg gjennom nye erfaringer. Pokémon-hobbyen handler derfor ikke bare om å bevare fortiden, men også om å skape nye historier som en dag selv vil bli gjenstand for nostalgi.
Når nostalgien deles med neste generasjon
For foreldre får hobbyen ofte en ekstra dimensjon. Når de åpner boosterpakker sammen med barna sine, opplever de ikke bare spenningen ved kortene. De får også muligheten til å dele en del av sin egen oppvekst. Barnet opplever Pokémon for første gang. Forelderen opplever samtidig et ekko av sin egen barndom.
Dette gjør hobbyen til noe mer enn samling. Den blir en felles aktivitet hvor historier, minner og interesser overføres mellom generasjoner. På flere måter kan nostalgiens ekko forsterkes når man tar med barnet sitt på samme nostalgiske reise, hvor man bruker kortene som nøkkel til minner og følelser som knyttes følelser av«den gode tiden».
Når nostalgien deles med andre voksne
Samtidig handler ikke Pokémon-hobbyen bare om foreldre og barn. Mange voksne samlere har ikke barn, men finner likevel et sterkt fellesskap gjennom hobbyen. Facebook-grupper, messer, samlertreff og nettbaserte fellesskap er fulle av mennesker som deler de samme minnene.
Når samlere diskuterer gamle sett, favorittkort eller historier fra skolegården, barnerommet eller gata, er det nostalgien som skaper forbindelsen mellom dem. I Boyms forståelse er nostalgi også sosial. Den knytter mennesker sammen gjennom delte erfaringer og minner. Derfor kan to personer som aldri har møtt hverandre tidligere, raskt finne felles grunn gjennom en samtale om Pokémonkort.
En hobby som vokser med oss
Kanskje er det derfor Pokémonkort fortsatt står så sterkt etter flere tiår.
For barn handler kortene om spenning, lek og oppdagelse.
For voksne handler de ofte om minner, identitet, fellesskap og tilhørighet.
Og for mange handler investering ikke om å erstatte nostalgien, men om å gi den en ny form. Kortene blir både minner og eiendeler. De representerer både fortiden vi husker og fremtiden vi ønsker å bygge.
Svetlana Boym mente at nostalgi ikke bare ser bakover. Den påvirker hvordan vi forstår oss selv i nåtiden og hvordan vi forestiller oss fremtiden.
Pokémonkort-hobbyen er et godt eksempel på dette. Enten man samler for minnene, for fellesskapet, for barna sine eller for investeringens skyld, er det ofte den samme grunnleggende drivkraften som ligger under: ønsket om å bevare og videreføre noe som har hatt betydning i livet.
Det er kanskje derfor Pokémonkort fortsatt engasjerer millioner av mennesker verden over. Ikke bare fordi de minner oss om hvem vi var, men fordi de hjelper oss å forstå hvem vi er blitt.
