Her er et litt rart spørsmål. Når var siste gang du sto foran et maleri på et museum og tenkte «dette hadde vært et sykt bra kort»? Sannsynligvis aldri — men jeg lover at du kommer til å vurdere det når du er ferdig her.
TCG-er har alltid hatt kunsten som en bærebjelke. Kanskje er du en Pokémon-spiller som ikke har spilt på årevis (som meg), men som likevel kjøper pakker fordi kortene rett og slett er kule. Kanskje er du en Magic-veteran som mer enn én gang har forsinket en runde fordi du ble sittende og stirre på illustrasjonen. Eller kanskje er du ny i Lorcana og litt bekymret over hvor raskt du begynte å bry deg om hvilken versjon av et kort som ser best ut. Uansett — kunsten er kroken. Den har alltid vært det.
Men av og til går folkene bak disse kortene lenger tilbake enn man skulle tro. De slår opp en kunsthistoriebok, vandrer inn på et museum, og henter noe rett fra veggen. Her er noen eksempler på når det skjer.
Hatten som rystet Amsterdam — Pikachu with Grey Felt Hat (Pokémon)
Amsterdam, september 2023. Van Gogh-museet feiret sitt 50-årsjubileum og bestemte seg, av grunner som gir fullstendig mening når du tenker deg om i fem sekunder, for å samarbeide med The Pokémon Company.
Logikken er faktisk ganske elegant: Van Gogh var besatt av japansk kunst. Trekktrykk, flate farger, tydelige konturer — han samlet hundrevis av dem og ga dem direkte æren for å ha formet arbeidet hans. Pokémon er på sin side kanskje det mest gjenkjennelige Japan noen gang har eksportert. Da museet foreslo samarbeidet, var den kulturelle tråden allerede der. De trengte ikke finne opp en forbindelse — de trengte bare å tegne den.
Kunstner Naoyo Kimura tok Selvportrett med grå filtlue (1887) og erstattet Van Gogh med Pikachu. Samme lue. Samme melankolske trekvartprofil. Ironisk nok nesten samme gule farge. Kortet ble delt ut til museumsbesøkende som fullførte aktiviteten i galleriet, og til kjøpere som nådde en minimumsgrense i nettbutikken — og så gikk det, ganske forutsigbart, litt av skaftet. Køene utenfor museet ble så lange at de måtte stanse utdelingen av sikkerhetshensyn. På andrehåndsmarkedet landet kortet på mellom €350 og €500 for nær-mint-eksemplarer, og en PSA 10 koster godt over €2 000 i dag.
Men det er ikke det som gjør det interessant. Det interessante er at et 120 år gammelt nederlandsk maleri og en 25 år gammel japansk franchise viste seg å ha en genuint god grunn til å dele et kort. Museet fikk besøkende som aldri hadde satt foten i et museum før. Pokémon fikk et samarbeid med faktisk kulturell tyngde bak seg. Ingen trengte å late som om forbindelsen var dypere enn den var, fordi den ikke var på liksom.
Trekktrykket og Fuglen — Cramorant (Pokémon)
Pikachu-kortet er et blunk til vestlig kunsthistorie. Cramorant-kortet fra VMAX Climax-settet er noe annet — noe med litt mer personlig tyngde, i hvert fall for Pokémons hjemland.
Illustrasjonen er en direkte gjenskapning av Utagawa Hiroshiges Ville gjess som flyr under fullmånen (1833). Samme komposisjon: fugler som skjærer diagonalt gjennom bildet, en blek måne som henger tungt i bakgrunnen, den karakteristiske Ukiyo-e-flatheten der dybde antydes mer enn den konstrueres. Cramorant — en sjøfugl-Pokémon med energien til en som nettopp har tatt en veldig dårlig avgjørelse — passer overraskende godt inn i scenen.
Det som gjør dette kortet spesielt interessant er at Hiroshige ikke bare er en referert kunstner her. Han er en av de direkte forfedrene til det visuelle språket Pokémon selv vokste ut av. Van Gogh samlet hans trykk. Den japanske trekktrykk-tradisjonen påvirket europeisk modernisme, som igjen formet den visuelle kulturen Pokémon ble til i. Et Pokémon-kort inspirert av Hiroshige er med andre ord en tradisjon som på en omvei refererer til seg selv — og det er ganske pent, egentlig.
Mannen som Faktisk Maler som de Gamle Mestrene — Agrus Kos, Wojek Veteran (Magic: The Gathering)
Magic har hatt hundrevis av kunstnere gjennom tretti år. De fleste er dyktige. Noen få er genuint eksepsjonelle. Donato Giancola befinner seg i en kategori som i praksis bare er ham selv.
Påvirkningene hans er Vermeer, Caravaggio, Rembrandt, Velázquez. Ikke som en estetisk stemning — som en faktisk arbeidsmetode. Giancola maler i olje på panel, det samme mediet og det samme underlaget de gamle mestrene brukte, og han bruker den samme kompositoriske tenkningen: dramatisk lys, psykologisk tyngde, figurer som ser ut til å ha blitt observert fra virkeligheten snarere enn satt sammen fra referansebilder.
Kortet hans for Agrus Kos, Wojek Veteran (Ravnica: City of Guilds, 2005) er et godt sted å starte hvis du ikke kjenner arbeidet hans. Det er en kampherdet soldat gjengitt med en slik alvorlighet at man nesten føler seg skyldig for å bruke ham som en billig blokkerer. Mannen på det kortet har tydeligvis hatt en tøff uke — og du kan se det. Det er hele poenget.
Giancola har over 240 Magic-kort bak seg, bygget opp gjennom tiår med jevnlige turer til Uffizi, Prado og Louvre. Ikke for inspirasjon i den løse, kreative forstand — men som en arbeidsende maler som studerer teknikk. Resultatet er kortkunst som ikke føles som om den kom fra samme produksjonslinje som alt annet. Det føles som om det kom fra et annet århundre, noe som mer eller mindre er hele poenget.
Så hvorfor spiller dette noen rolle?
Samlerverdier, PSA-graderinger, andrehåndsmarked — den samtalen dukker alltid opp rundt kort som disse, og den er ikke uinteressant. Men det er ikke egentlig poenget.
Van Gogh-museet trengte ikke Pokémons hjelp til å fylle plassene. De gjorde det fordi å sette Pikachu i en filtlue er en av de mer effektive måtene å vekke en tenårings interesse for post-impresjonisme. Donato Giancola maler ikke i olje for Magic fordi det er praktisk — han gjør det fordi han mener motivene fortjener den samme seriøsiteten som alt som henger på museumsvegger. Og Hiroshige-kortet eksisterer ikke tilfeldigvis — det eksisterer fordi noen skjønte at en sjøfugl-Pokémon og et 200 år gammelt trekktrykk hadde mer til felles enn man skulle tro.
Kort er rektangler av kartong med bilder på. Men de beste er små vinduer inn til noe som har eksistert mye lenger enn noen av oss. Og av og til har det noe hengt på en museumsvegg i fire hundre år og bare ventet på at noen skulle plassere en forvirret sjøfugl i det.