Det var tid for Marvel Super Heroes-prerelease denne helgen, og endelig skulle jeg få muligheten til å være med.
Jeg får som regel bare tid til å være med en gang i året nå og da, og det er den eneste gangen jeg ser magickort.
For mange år siden spilte jeg derimot alt som kunne spilles. Jeg begynte da Fourth Edition var i butikkene – dessverre ikke Revised – og brukte stort sett alle pengene jeg hadde på boostere.
I starten handlet det mest om å samle og bytte kort. Selve spillet kom litt i bakgrunnen. Men etter hvert ble det motsatt. Kortene ble mindre viktige, mens spillet og miljøet rundt tok over. Friday Night Magic og lokale turneringer ble ukentlige høydepunkter.
Det ene førte til det andre. Jeg reiste på Grand Prix-turneringer rundt om i Europa, kom i topp 8 i NM, vant Norges første WMCQ, tok den sure andreplassen året etter og fikk representere Norge i verdensmesterskapet i USA.
Og ikke minst satt jeg utallige timer foran PC-en og ropte frustrert til skjermen mens jeg spilte Magic Online.
En dose ekstra nostalgi
Denne prereleasen hadde også en ekstra faktor for meg.
Arrangementet ble holdt på Egon i Fredrikstad, og det vekket minner fra en tid da jeg, Mats Ellingsen, Andreas Nordahl, Sveinung Bjørnerud, Kristoffer Jonassen, Rasmus Anker-Nilssen og mange andre arrangerte våre egne ukentlige Magic-turneringer på Egon i Trondheim.
Det er fascinerende hvordan et sted kan vekke så mange minner.
Spørsmålene på vei til turneringen
Før jeg dro hadde jeg flere spørsmål enn forventninger.
Hvordan ville det føles å spille et Marvel-sett i Magic-universet? Ville det føles feil å se Spider-Man, Hulken og Thanos side om side med demoner, drager og magikere?
Ville jeg føle meg gammel?
Hadde nivået blitt mye høyere enn jeg husket?
Var Magic blitt et helt annet spill?
Og hvordan hadde miljøet utviklet seg siden sist?
Tilbake til gamle vaner
Da jeg åpnet prerelease-pakken oppdaget jeg noe interessant.
Selv om det hadde gått lang tid siden sist, satt rutinene fortsatt i ryggmargen.
Kortene ble sortert i bunker. Først eventuelle bomber. Deretter fargene. Så manafixing, artifacts og flerfargede kort. Akkurat slik jeg alltid gjorde da jeg spilte aktivt.
Limited handler i bunn og grunn om de samme tingene som før: removal, mana-kurve, synergier og en plan for hvordan dekket faktisk skal vinne med valgene man har.
Denne gangen fikk jeg en ganske vanskelig pool. Ingen farger skilte seg tydelig ut, og jeg åpnet ingen kort som alene kunne bære et helt deck. Til gjengjeld hadde jeg mye manafixing, noe som gjorde det mulig å spille flere farger.
Problemet var bare at jeg brukte mye tid på å fikse mana for å kunne spille ganske gjennomsnittlige spells.
Det ene kortet som virkelig imponerte var Bruce Banner. Hver gang jeg trakk ham føltes det som om jeg hadde en reell sjanse til å vinne.
Når jeg ser tilbake på decket i ettertid, tror jeg faktisk at jeg burde gått i en helt annen retning. Mange av motstanderne brukte tid på å bygge opp bordet, og en mer aggressiv strategi med mange billige creatures og equipments kunne sannsynligvis gitt bedre resultater.
Kampene
Jeg var ikke spesielt optimistisk da første runde startet.
Poolen min føltes litt retningsløs. Jeg hadde mye manafixing og flere spillbare kort, men få kort som virkelig skilte seg ut. Det er sjelden et godt tegn i limited når du bruker flere runder på å fikse mana for å kunne spille ganske gjennomsnittlige spells.
Første kamp ble en seig affære mot et trefarget deck. Begge satt lenge og bygde opp bordet uten å få et tydelig overtak. Etter hvert klarte motstanderen å presse gjennom noen små fordeler som jeg aldri helt klarte å hente inn igjen. Kampen gikk til siste ekstra runde i første game før han til slutt tok seieren. Etterpå viste han meg flere av bombene han aldri trakk, så resultatet kunne fort blitt enda styggere.
Andre kamp var mot et hvit-blått deck med mye evasion og sterke trusler på toppen av kurven. Jeg klarte å stjele ett game, men i det avgjørende spillet måtte jeg mulligane ned til fem kort. Da motstanderen i tillegg flashet inn en 5/4 flying lifelink, ble oppoverbakken bratt. Likevel føltes det som en kamp jeg nesten kunne vunnet. Jeg var nær ved å stabilisere, og med én runde til – eller noen andre valg tidligere i gamet – kunne utfallet fort blitt annerledes.
Etter 0–2 var det en liten del av meg som tenkte det samme som jeg ofte gjorde i gamle dager: pakke sammen og dra hjem.
Men nettopp fordi jeg spiller så sjelden nå, bestemte jeg meg for å gjøre det motsatte.
Tredje kamp ble relativt ukomplisert. Motstanderen stoppet på tre land i første game, og i det andre fikk jeg endelig oppleve noe som limited-spillere elsker: dekket kurvet nesten perfekt. Da ble det vanskelig for motstanderen å holde følge.
I siste runde fikk Bruce Banner vist hvorfor han var det klart beste kortet i decket mitt. Hver gang jeg trakk ham føltes det som om jeg faktisk hadde en plan. I tillegg fikk jeg timet Worlds Within Worlds på et perfekt tidspunkt, noe som ga meg masse verdi samtidig som motstanderen mistet flere viktige counters.
Resultatmessig var det ingen stor turnering. Men jo lenger dagen gikk, desto mindre betydde det. Jeg merket at jeg koste meg med de samme tingene som gjorde Magic morsomt for 20 år siden: vanskelige deckbuilding-valg, tette kamper, diskusjoner etter kampene og følelsen av at små beslutninger faktisk betyr noe.
Så, hvordan var det å komme tilbake?
Det korte svaret er at det var overraskende enkelt.
Marvel-kortene føltes ikke så fremmede som jeg hadde fryktet. Etter få minutter var det ikke illustrasjonene eller karakterene jeg tenkte på, men hva kortene faktisk gjorde. Akkurat som før.
Jeg følte meg heller ikke spesielt gammel.
Faktisk virker det som om gjennomsnittsalderen på mange Magic-arrangementer fortsatt er ganske høy. Miljøet opplevdes like inkluderende som jeg husker det, og nivåforskjellene var omtrent som på prereleaser alltid har vært. Noen kommer for å konkurrere, andre kommer for å åpne nye kort og ha det gøy.
Magic har selvfølgelig utviklet seg gjennom årene. Nye mekanikker kommer og går, men kjernen i spillet er den samme. Etter noen runder føltes det som om jeg aldri hadde vært borte.
Jeg la også merke til at det fortsatt var svært få kvinner til stede. I Fredrikstad denne dagen var det ingen kvinnelige deltakere, så hobbyen fremstår fortsatt som ganske mannsdominert.
Konklusjonen
Resultatmessig ble ikke denne prereleasen noe å skrive hjem om.
Jeg åpnet riktignok en foil The Mind Stone som etter sigende hadde en verdi, men den hjalp meg ikke nevneverdig gjennom turneringen.
Likevel dro jeg hjem med følelsen av at dagen hadde vært en suksess.
Jeg fikk åpnet pakker, spilt Magic, møtt hyggelige mennesker og bekreftet noe jeg egentlig hadde glemt:
For oss som spilte mye for mange år siden kan terskelen for å komme tilbake føles høy. Men etter denne helgen kan jeg trygt si at den ikke trenger å være det.
Hvis du vurderer å spille igjen, er en prerelease sannsynligvis det beste stedet å starte.
Tidligere gikk man inn for å bare vinne, men nå ble man påminnet litt om hvorfor man startet med magic, for magic er gøy!
